Ensomhet: En kilde til indre vekst eller ødeleggelse?

Følelsen av ensomhet kan ha en nesten dobbelt effekt på oss. På den ene siden gir muligheten til å være alene med seg selv en utrolig drivkraft til selvutvikling, slik at en person kan bevege seg bort fra overfladiske sosiale klisjeer og stupe ned i dypet av sitt eget "jeg". Slike opplevelser kan stimulere sjelens vekst, bidra til å finne indre styrke og styrke troen på seg selv og på høyere makter. Det er i disse øyeblikkene vi begynner å innse at alle svarene ligger i oss, og bare vi selv er i stand til å legge grunnlaget for de ønskede endringene.

På den annen side, hvis ønsket om ensomhet utvikler seg til permanent isolasjon og fører til tap av kommunikasjonsevner, blir dette en farlig felle. En overutviklet individualitet, som er født under forhold med fullstendig separasjon fra samfunnet, kan frata en person muligheten til å bygge fullverdige sosiale bånd. Som et resultat, selv med bemerkelsesverdige indre ressurser, finner en slik person seg avskåret fra verden, og opplever et akutt behov for kommunikasjon, noe som er så nødvendig for en fullverdig tilværelse.

Dermed fremstår ensomhet for oss som et komplekst og mangefasettert fenomen. Det kan være både en kilde til inspirasjon og styrke, og en faktor som undergraver sosiale og personlige bånd. Veien til harmoni ligger i å finne en balanse mellom ensomhet, som gir en mulighet til å tenke nytt om oss selv, og kommunikasjon, som åpner dører til livet og får oss til å føle oss som en del av den store verden.
Hvordan påvirker ensomhet personligheten og kan den ødelegge en person?
Ensomhet har en mangefasettert effekt på personligheten, det kan være både en kilde til indre vekst og en faktor som kan ødelegge en person hvis den går til ytterligheter. På den ene siden beskrives absolutt ensomhet som en opplevelse beslektet med helvete og ingenting – en tilstand som bare kan oppfattes negativt. Samtidig kan relativ ensomhet stimulere utviklingen av selvet, slik at individet kan bryte med den sosiale rutinen og strebe etter en dypere, autentisk tilværelse. Som nevnt i en av uttalelsene:

«Absolutt ensomhet er helvete og ikke-eksistens, det kan ikke tenkes positivt, det kan bare tenkes negativt. Relativ ensomhet er ikke bare en sykdom, og det er ikke bare et negativt tegn. Det kan også stå under et positivt fortegn, det kan bety en høyere tilstand av "jeg", som hever seg over den generelle, generiske, objektiviserte verden. Ensomhet kan være et frafall, ikke fra Gud og Guds verden, men fra det sosiale hverdagslivet, som i seg selv er en fallen verden. Det kan bety sjelens vekst ..."
(Kilde: 1246_6229.txt)

På den annen side fører en ekstremt uttalt individualitet, som utvikler seg på bekostning av tap av sosiale ferdigheter, til at en person blir dypt i sitt indre liv, men samtidig sosialt inert og tilbaketrukket. En slik person, til tross for den høye individuelle lysstyrken, er fratatt evnen til å kommunisere fullt ut, noe som er skadelig for både ham selv og det omkringliggende samfunnet:

«Men den andre ytterligheten fører til de samme triste resultatene – den ensidige utviklingen av den individuelle siden i personligheten på bekostning av den sosiale. Ved å oppdra barn i et trangt miljø og frata dem alle sosiale ferdigheter, oppdrar de egoister, selvopptatte og sosialt inaktive. Slike mennesker når ofte store individuelle høyder, men de har alltid en defekt som ikke bare samfunnet lider av, men også seg selv ..."
(kilde: 1348_6739.txt)

Videre er ensomhet assosiert med bevisstheten om seg selv som person, når en person forstår at han ikke kan trekke seg helt inn i seg selv, og opplever vanskeligheter med å finne en måte å «komme seg ut av seg selv inn i den andre og den andre». Dette understreker at ensomhet har en uttalt sosial karakter, siden den selv i samfunnet kan få en smertefull konnotasjon:

«Når jeg-et er bevisst på meg selv som personlighet og ønsker å realisere personligheten i meg selv, da er jeg-et klar over umuligheten av å forbli innesluttet i meg selv, og samtidig er jeg klar over alle vanskelighetene med å komme ut av meg selv og inn i den andre og den andre. Ensomhet i en viss forstand av ordet er et sosialt fenomen. Ensomhet er alltid en bevissthet om å være forbundet med et annet vesen, med et fremmed vesen. Og den mest smertefulle ensomheten er ensomheten i samfunnet. Slik sosial ensomhet er ensomhet par excellence.»
(Kilde: 1246_6229.txt)

Interessant nok kan bevisstheten om ensomhet være en kraftig drivkraft for karakterdannelsen. Når en person forstår at "han må hjelpe seg selv", legger dette grunnlaget for utvikling av tro og personlig kraft, og gjør ensomhet til en kilde til indre stabilitet og selverkjennelse:

"Når en person innser sin ensomhet, spør han: "Hvem vil hjelpe meg?" og svaret er: "Jeg må hjelpe meg selv"... Og den første karaktersteinen ble lagt. Og svaret sier: "Herren i himmelen vil hjelpe meg desto mer trofast, jo mer trofast jeg er mot ham"... Og grunnsteinen til levende tro er lagt. I ensomhet finner mennesket seg selv, styrken i sin karakter og den hellige kilden til liv.»
(Kilde: 123_614.txt)

Dermed påvirker ensomhet personligheten på to måter: det kan stimulere sjelens vekst, gi en mulighet til å tenke nytt om livet og bli sterkere, men samtidig, hvis det utvikler seg til en kronisk tilstand, spesielt forårsaket av sosial fremmedgjøring eller overdreven selvhevdelse, kan det ødelegge personligheten. Overdreven ensomhet, som fører til intern uenighet, en svekkelse av evnen til å føle empati og kommunisere fullt ut med andre, kan forårsake både en personlig krise og ødeleggelse av sosiale bånd, noe som påvirker både personen selv og samfunnet negativt.

Støttende sitat(er):
«Absolutt ensomhet er helvete og ikke-eksistens, det kan ikke tenkes positivt, det kan bare tenkes negativt. Relativ ensomhet er ikke bare en sykdom, og det er ikke bare et negativt tegn. Det kan også stå under et positivt fortegn, det kan bety en høyere tilstand av "jeg", som hever seg over den generelle, generiske, objektiviserte verden. Ensomhet kan være et frafall, ikke fra Gud og Guds verden, men fra det sosiale hverdagslivet, som i seg selv er en fallen verden. Det kan bety sjelens vekst ..."
(Kilde: 1246_6229.txt)

«Men den andre ytterligheten fører til de samme triste resultatene – den ensidige utviklingen av den individuelle siden i personligheten på bekostning av den sosiale. Ved å oppdra barn i et trangt miljø og frata dem alle sosiale ferdigheter, oppdrar de egoister, selvopptatte og sosialt inaktive. Slike mennesker når ofte store individuelle høyder, men de har alltid en defekt som ikke bare samfunnet lider av, men også seg selv ..."
(kilde: 1348_6739.txt)

"Når en person innser sin ensomhet, spør han: "Hvem vil hjelpe meg?" og svaret er: "Jeg må hjelpe meg selv"... Og den første karaktersteinen ble lagt. Og svaret sier: "Herren i himmelen vil hjelpe meg desto mer trofast, jo mer trofast jeg er mot ham"... Og grunnsteinen til levende tro er lagt. I ensomhet finner mennesket seg selv, styrken i sin karakter og den hellige kilden til liv.»
(Kilde: 123_614.txt)